Alla inlägg under augusti 2010

Av NAT:s redaktion - 29 augusti 2010 21:12

 

(Information från IrakSolidaritet)

Kom och lyssna på Dr Omar Al-Kubaisy, en av Iraks främsta hjärtspecialister och
verksam mot ockupationen. Han deltar just nu på den stora kardiologkonferensen i Stockholm. Efter inledning, blir det frågestund.

Tid och plats: Tisdag 31 augusti, kl. 19.00 - Kungsholmens gymnasium,
Hantverkargatan 67, T-bana Fridhemsplan

USA talar om ”framgång”, demokratiska, lyckade val och tillbakadragande av trupper. Ska vi tro att USA lämnar landet ”som flyter på ett hav av olja” och ligger strategiskt i hjärtat av Mellanöstern? Fakta visar en annan verklighet och visar ett land där ockupationen skapat en humanitär katastrof som bara växer och dessutom gjort Irak till världens våldsammaste land. Sex månader efter valet, har in te ens en ny ”regering” tillsatts. Under tiden växer skarorna av fattiga, sjuka, arbetslösa och internflyktingar i tältläger, medan regimen slår ner människor som demonstrerar mot el-bristen när det är 50 grader varmt.

Dr. Omar Al-Kubaisy vet mycket om USA:s förstörelse av den irakiska sjukvården, hela det irakiska samhället och om det nuvarande läget i Irak. I mars 2009, höll dr. Al-Kubaisy ett tal i EU-parlamentet.


(Denna blogg är knuten till Nya Arbetartidningen)

ANNONS
Av NAT:s redaktion - 29 augusti 2010 18:34



Den 11 augusti enades fyra vänsterorganisationer om att bilda en riksomfattande organisation, All India Left Coordination, AILC. Som första åtgärd genomförde AILC en riksomfattande solidaritetsdag med folket i Kashmir som förtrycks av den indiska staten.


AILC understryker att det bara är ett litet steg som har tagits. Målet är att skapa en stark vänsterkraft genom att samarbeta med partier, organisationer, rörelser och enskilda människor. AILC har inget omfattande program, men de är överens om vilka frågor som är viktigast att arbeta med under de närmaste åren. AILC tar avstånd från den vänster som bedriver klassamarbete och den vänster som bedriver en anarko-militaristisk  äventyrspolitik. (AILC syftar på CPI (Maoist) som bedriver väpnad kamp mot den indiska staten.) De frågor AILC driver är:


Säkerställ grundläggande rättigheter till mat, husrum, utbildning, hälsovård och arbete för alla.


Skydda det indiska jordbruket mot WTO:s politik. Stöd utvecklingen av ett småbonde inriktat jordbruk.


Mot statens våld och för en demokratisk lösning av Kashmirkonflikten och maoistupproret.


Bekämpa våld mellan kast och folkgrupper. Positiv särbehandling för daliter (kastlösa), adivasis (stamfolk), och kvinnor. Stöd kvinnornas kamp mot patriarkatet.


Bengt-Olof Lindbergh


Källa:http://www.cpiml.org/liberation/year_2010/sep_10/cover_feature_1.html


(Den här bloggen är knuten till Nya Arbetartidningen.)

ANNONS
Av NAT:s redaktion - 27 augusti 2010 11:18


De rödgröna har kommit överens om sin Afghanistanpolitik.

Överenskommelsen innehåller följande:


Inga truppförstärkningar i höst.


Tillbakadragandet av  trupperna inleds i juli 2011.


Alla trupper ska vara ute senast under första halvåret 2013.


De pengar som används till trupperna ska stegvis användas till humanitär hjälp.


Skillnaden mellan de rödgröna och alliansens Afghanistanpolitik är att de rödgröna har satt ett stoppdatum för hur länge svenska trupper ska vara i Afghanistan. Det är en viktig skillnad. De rödgrönas Afghanistanpolitik är bättre än alliansens. Men det är inte bra att de svenska trupperna kan vara kvar i Afghanistan till 2013. Vad som behövs är ett ökat utomparlamentariskt opinionsarbete för kraven:

Ta hem de svenska trupperna från Afghanistan - Öka biståndet till Afghanistan.

Bengt-Olof Lindbergh


(Den här bloggen är knuten till Nya Arbetartidningen.)




Av NAT:s redaktion - 20 augusti 2010 14:53


 

(Inledning på Röd Ungdoms vårläger i Bodö 2010)


Kjære kamerater!


Sjøl om det ikke merkes i Norge ennå, står vi midt oppe i den verste økonomiske krisa i kapitalismens historie. Og vi er inne i seks-sju økologiske kriser som hver for seg er svært alvorlige.


Jeg er blitt bedt om å snakke om ml-bevegelsens historie, og jeg skal snakke litt om det, men ikke for mye, for det er nåtida og framtida som bør interessere oss. Derfor skal jeg bare hente fram de sakene fra fortida som er spesielt nyttige når vi skal snakke om nåtida og framtida.


Jeg ble kommunist da jeg var femten. Det er en alder da mange begynner å tenke store tanker. Det jeg lurte på og som jeg hadde grubla på ganske lenge, var hva som er kriteriet for sannhet. Hva betyr det når vi sier at noe er sant, og åssen finner vi ut om noe er sant? Etter å ha lest og tenkt mye, kom jeg over en liten tekst av Marx som heter «Teser om Feuerbach», og det ble et vendepunkt i mitt liv. Der sier han at det er bare gjennom praksis menneskene kan vise at tenkninga deres er sann, dvs. stemmer med virkeligheten. Det hjelper ikke å ha all verdens beste teorier. Til sjuende og sist må de prøves ut i praksis, og det er først da man veit om de er sanne. For meg var det en genial og samtidig dypt forpliktende løsning på problemet. Det betyr jo også at det ikke finnes noen evige sannheter og at man stadig må utvikle tenkninga og stadig prøve den i praksis.


Men Marx går lenger, for han sier: Hittil har filosofene bare tolket verden forskjellig, det det handler om er å forandre den. Marx ikke bare formulerte en konsekvent materialisme, han stod fram med en revolusjonær materialisme. Siden jeg leste dette har jeg vært kommunist.


Og her er jeg inne på en av de viktigste sidene ved norsk ml-bevegelse. Jeg skal ikke si at vi var verdens største teoretikere, for det var vi ikke. Vi utvikla en del analyser av det norske samfunnet som slett ikke var så verst. Men det viktigste var at vi var revolusjonære marxister. Det holdt ikke for oss å sitte på rommet og diskutere teori i det vide og det breie. Vi ville forandre verden. Vi brukte det vi hadde skjønt, eller det vi trodde vi hadde skjønt, og gikk ut for å lage politiske bevegelser i samfunnet for å forandre det. På noen områder klarte vi til og med å lage varige forandringer. Vi studerte Maos artikler «Om praksis» og «Tjen folket» og bestemte oss for å tjene folket i praksis ved å kaste oss ut i klassekampen i Norge.


Vi så for eksempel at norsk fagbevegelse var holdt nede i et kvelende klassesamarbeid av Arbeiderpartiet. Sjølve forestillinga om klasser og klassekamp var holdt nede, og streik var i praksis forbudt. Vi stilte parolen om å gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner og vi gikk i spissen for å støtte og hjelpe fram det som i praksis ble ulovlige streiker, i Odda, i Sauda, på Norgas og i Sporveien i Oslo osv. Altså lynraskt fra teori til praksis. Dette krevde knallhard kamp og mange personlige offer for dem som var med. Men det har forandra norsk fagbegelse så kraftig at mye av det vi var helt aleine om den gangen, er dominerende tankegang i store deler av fagbevegelsen i dag.


Det vi gjorde var egentlig å hente fram igjen fra skapet en god del av arbeiderklassens erfaringer gjennom hundre år. Vi studerte dem og populariserte dem, og vi prøvde dem i praksis. Nå er mye av dette anerkjent, og det vil bli enda viktigere i de kampene som må komme.


Dette bringer meg videre til et annet viktig punkt i ml-bevegelsens historie, nemlig forståelsen av at det finnes klasser og klassekamp. Den rådende tenkninga i Norge anno 1965 var at det ikke lenger fantes klasser. Klasseforskjeller var et tilbakelagt stadium. Norge var et lagdelt samfunn der alle stort sett hadde de samme interessene av vekst og velstand. Det var noen små forskjeller, men klasser fantes ikke. Og det var slett ikke grunnlag for noen klassekamp.


Vi studerte teori, vi studerte marxistisk politisk økonomi. Det anbefales sterkt. Og vi studerte det norske samfunnet. Det anbefales også. Og vi kom til at jovisst finnes det klasser. Det finnes en kapitalistklasse og det finnes en arbeiderklasse og det finnes ulike former for småborgerskap. Riktignok sleit vi en del med å plassere de såkalte mellomlaga, funksjonærer, statsansatte av ulike typer osv i klassemodellen. Og det er vel ikke alltid så lett. Men det som var lett var å avgrense borgerskapet og hovedtyngden av arbeiderklassen. Erkjennelsen av at også det sosialdemokratiske velstandsNorge var et klassesamfunn med klare klassemotsetninger var så viktig for oss at da vi skulle opprette ei kommunistisk avis, kalte vi den simpelthen Klassekampen. Det var en brannfakkel. Vi ble skjelt ut, vi ble spytta på, vi ble trua fordi vi hadde valgt et så stygt og provoserende navn. Tenk å påstå at det finnes klasser i Norge og at arbeiderne skal føre klassekamp. Det var som å banne i kjerka, som å skrike stygge ord i et cocktailselskap.


Men det var helt sant. Og det er ti ganger mer sant i dag, sjøl om avisa ved navn Klassekampen nesten ikke skriver om klasser og klassekamp lenger. Men det er en annen historie.


I februar 2008 utga sosiologen Magne Flemmen en masteroppgave i sosiologi med tittelen «Den nye overklassen». Funnene hans er veldig interessante. Han skriver:

«Ulikheten i det norske samfunnet har økt dramatisk, selv om mange ønsker mer likhet. Fra 1993 til 2004 økte de 5000 rikeste sine inntekter med 213 prosent. Inntektsøkningen for de rikeste gjorde at avstanden mellom gjennomsnittsinntektene i befolkningen og blant de 5000 rikeste økte med over 21 ordinære årsinntekter fra ’93 til ’04. De 5000 rikeste er hovedsakelig blitt rikere av eiendom, ikke lønnsarbeid: Deres kapitalinntekter har økt med 370 prosent i samme periode.....

I 2004 hadde ufaglærte arbeidere (ca. 15% av befolkningen) en gjennomsnittlig lignet formue på snaue 230.000 kroner. Til sammenligning hadde den økonomiske overklassen, eierne og topplederne, en gjennomsnittlig formue på over 5,9 millioner kroner. Denne gruppen utgjør omtrent 1,4% av befolkningen.»


Dette er en internasjonal tendens.


De 40 % fattigste (120 millioner) i USA eier bare 1 % av nasjonens eiendom, mens de 1 % rikeste eier nesten 40 % av all eiendom. I 1965 tjente en toppleder 26 ganger så mye som en gjennomsnittlig arbeider. I 2004 var forholdet 500:1.


De rikeste 1 % av verdens befolkning mottar like stor inntekt som de fattigste 57 %, i følge FNs Human Development Report.


I verden som helhet hadde dollarmilliardærene (2007) verdier for 3500 milliarder $ - over 7 % av verdens BNP. Dette dreide seg om 497 mennesker.


Altså: Det er ikke bare sånn at det finnes klasseskiller i Norge og i verden. Klasseskillene er til dels ekstreme, og de blir verre. Hvis det var grunn til å reagere på klasseskillene i 1965 er det ti eller hundre ganger større grunn til å reagere i dag. Det er en bitte liten og søkkrik elite som stikker av med det meste av verdiene og som kjører verdensøkonomien slik at de fattige blir enda fattigere.


Når jeg sier at de kjører verdensøkonomien sånn og slik, betyr det jo dels at de gjør det sjøl. Toppsjefene eier så store deler av all eiendom i verden at de stort sett gjør som de vil. Men de holder seg også med politikere som stort sett gjør som de rikeste sier.


Og her kommer vi tilbake til ml-bevegelsens historie igjen.

For det neste vi oppdaga da vi først hadde skjønt at Norge var et klassesamfunn det var at staten var en klassestat. Det var en enda mer provoserende påstand enn at det fantes klasser, for både i Arbeiderpartiet og SF (forløperen til SV) var det enighet om at staten var nøytral. Staten var egentlig vår. Staten var nesten sosialistisk. Og så kom vi og sa at staten var en klassestat, en stat som tjente kapitalistklassens interesser. Her lagde vi virkelig skandale.


Men i dag er det så lett å vise hvordan staten fører en politikk som systematisk er til fordel for kapitalistklassen. Ikke i detaljer og i hver enkelt sak, men sånn i hovedtrekk og i tendens. Den norske staten anno 2010 er oljekapitalens stat. Man kan si med Kjersti Ericson at Norge er et oljeselskap med et land på slep. Det Statoil vil, legger vekslende regjeringer opp til. I løpet av tjue år har Norge gått fra å være et industrisamfunn til å bli en ekkel liten imperialiststat som profiterer på all verdens utbytting. Det såkalte Statens pensjonsfond – utland er et av verdens to største investeringsfond, og gjennom det henter staten superprofitt fra barnearbeid i India til giftproduksjon i USA, fra våpenproduksjon til miljøødeleggelser over hele verden.


Staten, med Stoltenberg som en av de viktigste pådriverne, har solgt unna statseiendom til kapitalistklassen i Norge og utlandet, slik at de rike har fått enda flere områder å hente profitt fra, samtidig som samfunnseiendom har forsvunnet fra samfunnets kontroll. Den sosialdemokratiske norske staten har vært en pådriver for å øke klasseforskjellene i Norge og for å styrke formuene til de aller rikeste. Og det hjelper ingenting at SV sitter i regjering. Det fører bare til at de er medansvarlige for denne politikken. Kristin Halvorsen som finansminister gjorde minst 95 % det samme som Per Kristian Foss ville ha gjort. Hun var den som argumenterte for at Norge fortsatt skal være en stor investor i det amerkanske selskapet Monsanto, som er kjent for å ha produsert Agent Orange, som tok livet av hundretusener under Vietnamkrigen, og som er kjent som en av de absolutt største miljøverstingene i verden i dag. Men røde Kristin ville at vi skulle fortsette som aksjonærer fordi Monsanto hadde redusert bruken av barnearbeid.


Hvis man først har skjønt statens klassekarakter, slik vi gjorde for førti år sia, så følger det en ting til, nemlig at denne staten faktisk må styrtes for at arbeiderklassen og folket skal ha makt. Det må skapes en ny stat. Det må en revolusjon til.


Det var denne erkjennelsen som gjorde at det måtte bli brudd i SF i 1969. Ledelsen og et knapt flertall ønsket å reformere kapitalismen innenfra. Mindretallet, som vi tilhørte, ville styrte kapitalismen. Vi sa den gangen at de to strategiene var som ild og vann, de kunne ikke forenes. Og det er fortsatt riktig. Men det betyr naturligvis ikke at det ikke er mulig å samarbeide om reformer eller at det ikke er riktig å slåss for reformer også. Det som er grunnleggende forskjellig er strategien, hva man søker å oppnå.


Det første tiåret av det 21. århundret har klart demonstrert hva dette handler om. De kapitalistiske statene har lagt forholda stadig bedre til rette for at de rike kan bli enda rikere, gjennom liberalisering av lovverket, gjennom finanspolitikken osv. Militærapparatet i land som Norge er lagt om fra landforsvar til imperialistisk krigsmakt som skal sikre kontrollen over ressurser hvor som helst i verden. Overvåking og kontroll er blitt mye mer systematisk. Det borgerlige diktaturet er blitt mye sterkere.


Og så kom krisa i 2007. Den viste seg fort å være den verste krisa i kapitalismen siden krisa i 1929. Og hva er det første statsmakta gjør i alle ledende kapitalistiske land? Jo, de bruker alt de har av ressurser for å sikre fortjenestene til den bittelille klassen som hadde kjørt økonomien til helvete. I stedet for å la bankene gå konkurs og nasjonalisere dem, lånte statene inn hundretalls og etterhvert tusentalls milliarder for å sikre fortjenestene og formuene til de rike. Dette er en studiesirkel i klassisk marxistisk teori, både økonomisk teori og statsteori.


Her stopper jeg filmen litt, for nettopp her er vi inne på enda et punkt fra ml-bevegelsens historie, nemlig synet på kapitalismen. Vi mente kapitalismen fortsatt følger de samme lovmessighetene som dem Marx oppdaga på 1800-tallet. Vi ble latterliggjort for dette standpunktet. Reformistene mente at statens nye rolle hadde endret dette, slik at kapitalismen var blitt krisefri og dessuten mindre viktig. De mente at samfunnet ikke kunne forstås ut fra en analyse av arbeid og kapital, men utfra helt andre forhold.


Krisa i 2007-10 har vist at kapitalismen er akkurat slik Marx forstod den. Det som skapte krisa var ei krise i finanskapitalen. Siden de største kapitalistene ikke lenger klarte å hente ut nok profitt fra produksjonen gikk de over til å ta profitten direkte ut av finansvesenet, uten å gå veien om produksjon. De skapte en masse mekanismer og systemer som tillot en bitteliten elite å hente ut ekstreme profitter bare på pengeflytting. Men til sjuende og sist vil et sånt system møte seg sjøl i døra.


Gjennom nittitallet og null-null-tallet hadde verdenskapitalismen under ledelse av USA klart å holde en tilsynelatende vekst. Men den var ikke basert på produksjonen. Hele veksten var lånefinansiert. Forbrukerne ble lurt til å låne på boligene sine for å opprettholde den forbruksveksten som kapitalen var helt avhengig av, og den amerikanske staten lånte penger for å finansiere stadig mer kostbare kriger. Og finanskapitalen brukte pengene som var i omløp til å spekulere vilt. Man lurte amerikanske forbrukere inn i lånefella og man lurte norske kommunepolitikere med dollartegn i øynene til å risikere naturressursene i kommunen i en vill spekulasjon på den amerikanske børsen.


Så kom krakket, slik det måtte komme. Dette er grunnsirkelpensum i marxisme. Og staten reagerte med å sosialisere kapitalistenes tap. Så lenge hadde man propagandert for den usynlige hånd, for markedets innebygde styring, og for at staten skal holde seg unna. Men da det dreide seg om kapitalistenes være eller ikke være, så var det massive statsinngrep som gjaldt.


Men det hjalp jo ikke noe på krisa i produksjonen. USA og andre rike land hadde jo flytta produksjonen til Kina. Den en gang så stolte bilindustrien i USA ligger med brukket rygg. Bilismens Mekka, Detroit, er for en stor del en spøkelsesby med stor arbeidsløshet. Byen er simpelthen konkurs, i likhet med 33 amerikanske stater.


Og så slo krisa inn i statsøkonomien. Island, som bare for få år siden var beviset på at penger skaper penger, var plutselig en stat på fattigkassa. En liten klikk hadde spilt bort samfunnets rikdommer og blitt søkkrike sjøl. Irland, den keltiske tigeren, gikk fra overskudd til katastrofalt underskudd over natta. Så viste det seg at det irske underet stort sett bestod av skattelette til multinasjonale selskaper, så når de trakk seg ut, var det fint lite igjen. De baltiske tigrene, Estland, Latvia og Litauen gikk fra økonomisk under til massearbeidsløshet på ett år. Og der viste underet seg å være eiendomsspekulasjon organisert av svenske, norske og danske banker.


Og så gikk Hellas over ende, eller nesten. Det som så skjer bekrefter marxismen enda en gang. For nå handler det om EUs være eller ikke være, om den tyske kapitalens profitt, om euroens framtid, om kapitalismen i Europa. Og hva skjer? Først sikret man kapitalens profitt i 2008-2009, nå skal arbeiderklassen og middelklassen betale.


Den greske staten blir satt under administrasjon. Hellas opphører på mange måter som stat. Demokratiet blir avskaffet. Hellas er satt direkte under den europeiske kapitalens diktatur. IMF og ECB tar over styringa og greske sosialdemokrater forvalter elendigheten. Stopp film. Vi er framme ved enda en viktig sak fra ml-bevegelsens historie.


Sosialdemokratiets rolle. Hva er sosialdemokratiet? I Klassekampen og andre aviser av i dag omtales sosialdemokratiet som en del av venstresida. Man snakker om en rødgrønn regjering osv.


Det vi kommunister sa i 1967 og 1968 og så videre var at sosialdemokratiet er en integrert del av den moderne kapitalismen, slik den arter seg i Norge og Europa. Sosialdemokratiets ledere tilhører borgerskapet og tjener borgerskapets interesser. Er det noe vi har fått mye kjeft for, så er det dette standpunktet. Det regnes som sekterisme, ekstremt osv.


Men se på virkeligheten:

Det var Gro Harlem Brundtland som sendte polititropper mot sivile demonstranter i Alta-Kautokeino. Det hadde ingen gjort i Norge siden Quisling og Menstadslaget.

Det var samme Brundtland som brukte FN-konferansen om miljø i 1987 til å snu kravet om å redde miljøet til et program for vekst og vern, for tilsynelatende å forene miljøkrav med fortsatt kapitalisme.


Det var Stoltenberg og AP som stod i spissen for privatiseringa av Statoil, Telenor og de andre statsbedriftene. De ble omdannet fra samfunnets eiendom til de facto privat eiendom og underlagt den internasjonale finanskapitalens ønsker. Til de grader at staten som dominerende aksjonær i Statoil ikke en gang kan stanse tjæresandprosjektet i Canada. Det var AP sammen med Høyre som la opp til privatisering av helsevesenet og drev gjennom helseforetakene.


Det er Stoltenberg og AP som har vært arkitektene bak de nyeste taktikkene for å stoppe miljøkrav mot de rike landa ved å lansere kvotehandel med CO2 og den såkalte månelandinga på Mongstad i stedet for å redusere Norges økologiske fotavtrykk på jorda. De har også brukt norske oljemilliarder til å kjøpe seg internasjonal støtte, blant annet gjennom et regnskogprosjekt som vil pøse milliarder inn i korrupte regimer som det i Indonesia.


Det er Stoltenberg og AP som står for oljekapitalens interesser og åpner nye leteområder i dyphavene utenfor Nord Norge. Ved Røst ligger det største området med kaldtvannskoraller i verden. Korallene er havets rikeste biotoper. Det er havets regnskog. Ikke langt unna Røstkorallene vil AP at det skal utvinnes olje. Hvorfor skyter de av at de vil verne regnskog når de ikke vil verne den regnskogen som Norge har ansvar for?


Og det er Stoltenberg og AP som med stor entusiasme har gått inn for å omdanne det norske forsvaret fra et landforsvar til en imperialisthær, en hær av leiesoldater for å støtte Vestens og USAs strategiske interesser rundt omkring i verden.


Klasseskillene i Norge har økt under Stoltenberg. Han gjør de rike rikere.

Jeg har nå nevnt fem viktige punkter fra ml-bevegelsens historie som fortsatt er uhyre viktige i dag:


Viktigheten av å prøve ut teorien i praksis

Forståelsen av klasser og klassekamp

Forståelsen av staten som borgerskapets stat

Forståelsen av kapitalismen

Forståelsen av sosialdemokratiets rolle i den norske og nordiske formen for kapitalisme.


Det sjette punktet er forståelsen av imperialismen.

På sekstitallet var det mange, også sosialdemokrater og reformister, som var mot Vietnamkrigen og NATO, men det gikk et skarpt skille mellom oss og dem. De mente at når USA førte krig i Indokina, så skyldtes det feil politikk. Dette kunne endres, mente de, gjennom å endre politikken, altså få en riktig politikk.


Vi hadde en helt annen tolkning. Vi mente at kapitalismen i vår tid med nødvendighet må bli global, må gå ut over grensene til den enkelte nasjonalstaten og må slåss for markeder, ressurser, investeringsmuligheter og strategiske posisjoner over hele verden. Vi baserte oss på Lenins analyse fra 1916 om at vår tids kapitalisme er imperialisme.


Dette har jo den siste mannsalderen bevist. Vi ser det ikke bare på de ulike stormaktene, USA, Storbritannia, Frankrike, men vi ser det på lille Norge. Superprofittene fra norsk oljeutvinning brukes i hovedsak ikke til å skape bedre infrastruktur, bedre produksjon, bedre velferd i Norge. De brukes i all hovedsak til kapitaleksport, til utbytting av arbeidskraft over hele kloden.


Og vi ser det i høyeste grad med Kinas framvekst som USAs fremste rival. Kina kjøper opp land i Afrika, tar kontroll over gruver her, råvarer der, olje og gass her og der, og sikrer seg strategiske støttepunkter på alle kontinenter. Nylig har Kina utnytta krisa i Hellas til å kjøpe havna i Pireus, som de vil bygge ut til å bli større enn Europas hittil største havn, Rotterdam. De vil kjøpe teleselskaper, infratruktur, bygge vareterminaler og antakelig jernbane fra Hellas til de europeiske markedene.


Vi ser hvordan imperialismen fører til krig, særlig gjennom krigene på Balkan, som ble framprovosert av EU og USA, gjennom den såkalte krigen mot terror, krigen i Irak og krigen i Afghanistan. Nylig er det påvist at Afghanistan har enorme mineralressurser. Det vil gi imperialistmaktene enda en grunn til å prøve å sikre seg området.


Det er ett område som er helt sentralt i verden i dag, og enda mer sentralt i verden i morgen, og som vi ikke hadde noen god forståelse i den tidlige ml-tida, og det gjelder miljøkrisa. Det er klart at vi etter hvert ble aktive i miljøkampen, og veldig aktive også. AKP spilte en viktig rolle i kampen mot utbygginga i Alta-Kautokeino, og etter det begynte vi å ta miljøkampen mer alvorlig.


Men det var aldri en del av fundamentet. Vi hadde ikke den samme forståelsen av dette som den Karl Marx hadde mer enn hundre år tidligere. Vi forstod ikke at kampen mot utbyttinga av mennesket og kampen mot utplyndringa av naturen er to sider av samme sak, slik Marx forstod det.


Og fram til denne dag er ikke dette en forståelse som er knadd inn i huden, knadd inn i kjøttet på et parti som Rødt. Parolene er fine, men analysene er slappe, og vi blir ikke oppfatta som miljøpartiet, slik vi burde ha blitt, dersom vi hadde forstått Marx og dagens verden skikkelig.


Dagens verden er oppe i minst sju miljøkriser som hver for seg truer eller kan komme til å true livet på jorda slik vi kjenner det, eller sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Det er:


- Peak oil

- Klima

- Biologisk mangfold

- Nitrogen / fosfor

- Ferskvann

- Jord og mat

- Livet i verdenshavene


Noen, også på venstresida, sier at Norge er verdens beste land å bo i, og det er kanskje ikke langt unna sannheten. Men det de glemmer å si og glemmer å ta inn over seg, er at hvis hele verden skulle leve sånn, det vil si bruke like mange ressurser, like mye energi, kaste like mye søppel osv. som vi gjør i Norge, så hadde det bare vært plass til 2 milliarder av de 6,7 milliardene som bor på denne planeten. Hvis de mener at Norge kan stå som norm for resten av verden, hvor har de da tenkt å gjøre av de nesten fem milliardene som det da ikke blir plass til?


Hvis man har noen tro på menneskerettigheter, så må jo alle mennesker ha omtrent de samme økologiske rettighetene, ellers blir jo resten meningsløst. Sett i dette perspektivet er den norske kapitalismen, i likhet med den tyske eller franske eller britiske, en forbrytelse mot menneskeheten. Den norske kapitalismen fratar jordas flertall en rettmessig del av biosfæren.


I dette forumet skal jeg ikke si mye om klima, bare at klimagassutslippene nå endrer klimaet på kloden så raskt at dere sjøl, og ikke minst barna deres, vil få alvorlige problemer på en masse områder. Det handler på lang sikt om menneskehetens mulighet til å overleve på denne planeten.


Norge er en kjempestor bidragsyter til klimakrisa, og den norske rødgrønne regjeringa prøver enhver mulighet til å finne på utveier for å slippe å gjøre noe reelt med problemet. Borgerskapet i våre naboland er faktisk langt bedre.


Hva så med «peak oil»? Jo, det regjeringa ikke forteller dere er at verdens oljeproduksjon har toppet seg. Den toppet seg i 2007, og den vil snart begynne å falle. Kilder i det amerikanske militæret frykter nedgang i verdens oljeproduksjon fra 2012. Dette skjer samtidig som Kina og India kommer til å etterspørre mye mer olje hvert eneste år fra nå.


Det at oljeselskapene nå prøver å pine olje ut av tjæresand eller å utvinne olje på sinnsvake dyp er i seg sjøl et tegn på at oljealderen er å vei inn i solnedgangen. Deepwater Horizon og regjeringas vedtak om å åpne for utvinning på 2000 dyp utafor Nord-Norge er i seg sjøl et varsel om at noe er fullstendig på tok.


Norge kan komme til å bli netto oljeimportør allerede fra 2015. Og gassproduksjonen vil toppe seg seineste i 2020 og så gå raskt utforbakke. For få år sia var Storbritannia en stor oljeprodusent. Det er over. Og se på landet nå. Djupt nede i myra. Der ser dere Norge om 10 til 15 år, hvis det ikke gjøres noe drastisk.


Uten olje, ingen billig masseturisme. Uten olje, svært lite globalisert handel. Uten olje, hvordan skal man da erstatte traktorer og andre maskiner i jordbruket. Kunstgjødsel og plantevernmidler er olje i en annen form. Landbruket er i dag en metode for å omdanne olje til mat.


I år er FNs år for biologisk mangfold. Og det er i seineste laget.

Forskerne snakker om at det ikke har vært en så stor utryddelse av arter på jorda som den som skjer i vår tid, siden dinosaurene døde ut for 65 millioner år sia. I geologisk tid skjer det på et øyeblikk. Og denne gangen er det ikke på grunn av en meteor eller store vulkanutbrudd. Det skyldes menneskeskapte forandringer av biosfæren. På landjorda er regnskogen mest artsrik, og regnskogen ødelegges i så stort tempo at den kan være borte om en generasjon. Korallrevene er havets regnskog, og de ødelegges av oljeleting, bunntråling og kjemiske forandringer i havet.


Det finnes også ei nitrogen- og forforkrise. På den ene sida tappes matjorda for disse helt avgjørende næringsstoffene, og de føres ut i elver og beker og ender i havet der de skaper store dødsoner. På den andre sida tappes kildene til fosfor. Nitrogen kan tas ut av lufta, men det er veldig energikrevende, les olje. Det beste hadde vært om disse næringsstoffene ble resirkulert. Men det krever en helt annen samfunnsstruktur enn i dag. På 1800-tallet var jorda i Storbritannia så utpint at engelskmennene bokstavelig talt raidet slagmarkene etter Napoleonskrigene på jekt etter skjeletter, som de malte opp og brukte som gjødsel. Noen få år seinere var jorda utpint igjen og da kom guanokrigene. Stormaktene kriget om fugleberg i Stillehavet for å sikre seg fuglemøkk.


Problemet ble først løst med Birkeland og Eides geniale løsning med å lage kunstgjødsel ved hjelp av energi og luft. I Norge produseres den med billig og bærekraftig vannkraft, men internasjonalt er det olje og kull det handler om. Og så kommer slutten på oljealderen. Disse to krisene forsterker hverandre.


To milliarder mennesker er uten tilfredsstillende ferskvann. Innen 2050 blir det ni milliarder mennesker på jorda, altså 2,3 milliarder mer enn i dag. Samtidig vil isbreene smelte og omdanne store områder til ørken. Temperaturen vil øke, slik at fordampinga vil gjøre enda større områder til ørken. Hundrevis av millioner mennesker vil flytte til byene, der strukturen vil kreve mye mer vann per person enn den andsbygda de kommer fra. Å hente ut mer vann fra underjordiske vannkilder lar seg gjøre, men det er også energikrevende.


Energibruken må ned, ikke opp. Jorda går mot ei vannkrise, og det kommer til å bli flere kriger om vannet.


Matjorda utpines, tappes for humus og næringsstoffer, bygges ned, asfalteres og ødelegges. Eler den brukes til å mate biler med olje i stedet for å forsyne mennesker med mat. Det trengs en total omorganisering av den internasjonale matproduksjonen. Den må bli mindre transportavhengig, den må bruke mye mindre energi, framfor alt mye mindre olje. Antakelig må langt flere mennesker enn i dag jobbe i landbruket, i alle fall i et land som Norge. I en kort periode har ikke folk i vår del av verden visst hva sult er. Den tida er på vei mot slutten.


Offisielle USA-kilder sier at 50 millioner mennesker der ikke har tilstrekkelig mat gjennom hele året, det vil si de opplever perioder med sult og matmangel. Det var i 2008. Man regner med flere i år. Det er hver sjette amerikaner. Og det er før depresjonen har slått til for alvor.


Livet i verdenshavene er truet. Nylig leste jeg en britisk rapport som sa at siden 1960-tallet har verdenshavene mistet 73% av dyreplanktonet sitt, og 50 % av denne reduksjonen er kommet etter 1990. Halvparten av dyreplanktonet i havet borte på den tide det tar fra fødselen til man er såvidt voksen.


Tenk over hva det betyr! Plankton står nederst i næringskjeden. Alle andre organismer høyere opp i næringskjeden er avhengige av dem. Det gjelder også fugl, fisk og mennesker. Det økte CO2-innholdet i atmosfæren fører til surere hav, og blir havet surt nok, vil ikke skalldyr kunne danne skall eller koraller kunne danne koraller, og om ikke før, vil det bety slutten for fiskeriene. Fiskeriene kan være ødelagt på førti år. Hundretalls millioner mennesker som lever av havet vil bli rammet. Viktige næringsstoffer vil bli vanskelig tilgjengelige og som sagt vil det også påvirke livet på landjorda.


Med dette dystre bakteppet, finnes det da noen løsning?


Med fortsatt kapitalisme finnes det ingen løsning. Kapitalismen krever permanent vekst for å akkumulere profitt, og det som er mer tydlelig enn noen sinne er at det ikke er rom for denne typen vekst. På mange områder må uttaket av ressurser og forbruk senkes. Det er helt nødvendig for å unngå de krisene som truer oss mennesker og våre omgivelser.


Skal det finnes løsninger, må ressursene fordeles. Rike land må redusere sitt forbruk drastisk og komme ned på et nivå som er bærekraftig for jorda som helhet. Hvis en slik reduksjon skulle skje under kapitalismen, ville det føre til nød og fattigdom uten like. Men det er fullt mulig å gjøre det i et ikke-kapitalistisk system.


Jeg kaller det systemet kommunisme. Kommunisme betyr fellesskap. Og det som trengs er et fellesskapssamfunn, et samfunn der ressursene disponeres slik at en generasjon overlater seg jorda i minst like god forfatning til neste generasjon.


Marx skrev om at kapitalismen ødelegger stoffskiftet mellom mennesket og resten av naturen. Han pekte på at kapitalismen med nødvendighet må drive rovdrift, ikke bare på menneskene, men også på naturen. For å gjenopprette dette stoffskiftet, må kapitalismen avskaffes.


Jeg velger med vilje ikke å snakke om sosialisme. Sosialisme er på en måte kapitalisme uten kapitalister. Sosialismen er det samfunnet du får dersom kapitalen blir nasjonalisert og blir statseie. Men sjølve strukturen i samfunnet blir mye av den samme, og alle sosialistiske land har hatt vekst som sin primære oppgave. Nå har det vært naturlig, siden det har dreid seg om fattige land.


Men i dag er det slik at for flertallet av verdens land kan det ikke være snakk om vekst. Det er omfordeling og radikalt bedre bruk av ressursene som må være målet. Oppgaven vil være å bryte med bruk-og-kast-samfunnet og etablere systemer for varighet, gjenbruk, søppelreduksjon, bærekraftig energibruk osv.


Vi snakker ikke om et utopisk framtidssamfunn. Masser av de metodene som trengs er allerede foreslått av den grønne bevegelsen, av kvinnegrupper, av grasrotbevegelser. På det politiske nivået kommer de beste forslagene fra venstrebevegelsen i Latin-Amerika. Men også i rike land finnes det mange gode tanker. USA og Tyskland er kjent for å ha miljøer som tenker veldig bra omkring bruk av alternativ energi, nye og radikalt mindre energikrevende bystrukturer osv.


Det vil ikke finnes ei rett kommunistisk linje. Det finnes allerede en hel busk av gode forslag til løsninger, og det er det vi trenger. Kommunismen er et prinsipp, det handler om å avskaffe menneskets utbytting av mennesket og å bruke ressursene i verden noenlunde likt. Men i praksis må kommunismen skapes på grasrota, gjerne på kryss og tvers av statsgrenser slik vi kjenner dem, men løsningene må forankres lokalt, og vil se forskjellig ut fra område til område.


Jeg er ikke en samfunnsforbedrer som lager idealsamfunn på skrivebordet. Sånt vil i beste fall ramle sammen i møte med virkeligheten, og i verste fall bli et mareritt. Framtidas løsninger må skapes av mennesker som handler i fellesskap. Jeg tror kapitalismens sammenbrudd kan utløse en enorm skaperkraft blant folk, og det er en prosess det hadde vært veldig morsomt å være med på. Og det går faktisk an å starte noen av de prosessene her og nå.


Akkurat som kapitalismen vokste fram innafor det føydale samfunnet, kan kommunismen vokse fram her og der under det kapitalistiske samfunnet. I noen deler av verden kan det vise seg å bli den eneste måten å overleve på. Og ikke nødvendigvis bare i den tredje verden. I europeiske byer der det er eller vil være 40-50 % arbeidsløshet i enkelte områder, vil det være grobunn for å skape kommunistiske løsninger. I stedet for at befolkninga skal gå under i fattigdom, kriminalitet og ensomhet, kan de ta skjebnen i egne hender og organisere seg som samfunn mot storsamfunnet.


Den kommunismen jeg ser for meg er noe ganske annet enn det som feilaktig er blitt kalt kommunisme som statsbærende systemer hittil. Det har vært ulike former for sosialisme og statskapitalisme. Jeg snakker om en kommunisme som er forankra i grunnplanet i massebevegelsene, som er kreativ, økologisk, mangfoldig og helt nødvendig for at sivilisasjonen skal overleve.


Men hvem er den primære drivkrafta for den nye kommunistiske revolusjonen? Hvem er det revolusjonære subjektet?


Ikke noe vanskelig spørsmål. Arbeiderklassen er større enn noen gang i historien. Antakelig er arbeiderklassen i verden i dag større enn hele verdens befolkning var da Marx døde. Arbeiderklassen i Kina er den største som noensinne har eksistert i noe land. Denne klassen møter både den økonomiske utbyttinga og de økologiske truslene på kroppen hver eneste dag.


Hvis denne klassen handler, ryster verden. Og den vil ha mange allierte. I de rike landa vil middelklassen og store deler av intelligensiaen oppleve at tilværelsen deres faller sammen. Mange vil kunne vinnes for en forandring. Bønder og fiskere og alle som lever av sitt arbeid på landsbygda over hele verden, naturligvis. Urbefolkningene har allerede vist at de spiller en viktig rolle, særlig i Latin-Amerika. Vi snakker om det overveldende flertallet av jordas befolkning, som allerede rammes av alle krisene og som er de første som får smake de bitre resultatene av en skakkjørt og feilslått verdensøkonomi.


Det er på tide å ta makta fra den ene prosenten som virkelig tjener på elendigheten og at jordas fordømte kommer til heder og verdighet.


Pål Steigan


Anmärkning: Denna inledning är också utlagd på Facebook, där den kan kommenteras.


(Denna blogg är knuten till Nya Arbetartidningen)

Av NAT:s redaktion - 19 augusti 2010 14:31



Ta hem trupperna från Afghanistan - Öka biståndet. För de kraven genomförs en demonstration lördag 9 oktober. Samling Norra Bantorget klockan 13.30 Tal av Tage G Peterson, före detta försvarsminister, och Julian Assange, Wikileaks grundare.


Mer information om demonstrationen kommer snart på hemsidan:http://www.afghanistan.nu/


(Den här bloggen är knuten till Nya Arbetartidningen.)

Av NAT:s redaktion - 19 augusti 2010 13:56






Den 27 augusti har filmen Armadillo premiär på Folkets bio. Filmen skildrar danska soldater som är stationerade på militärbasen Camp Armadillo i Helmand provinsen i Afghanistan. Folkets  bio:s biografer hittar du här.


(Den här bloggen är knuten till Nya Arbetartidningen.)

Av NAT:s redaktion - 14 augusti 2010 21:09


Nyligen antog EU:s ledare en strategi för att öka jobb och tillväxt i EU till år 2020. Den framhåller att lönerna ska sättas lokalt och att den offentliga sektorn kan användas för att hålla nere lönerna på hela arbetsmarknaden.


Lönenivåer hör uttryckligen till de frågor som EU inte får lagstifta om. Men genom den så kallade öppna samordningsmetoden har EU ett instrument för att påverka medlemsstaterna även i frågor som dessa. Den går ut på att ministerrådet

utfärdar rekommendationer och riktlinjer, som inte är rättsligt bindande men som i realiteten ändå har en påverkan genom det politiska tryck som EU:s institutioner kan utöva med stöd av riktlinjerna.


De riktlinjer för medlemsstaternas ekonomiska politik som stats- och regeringscheferna enades om vid toppmötet den 17-18 juni är en del av EU 2020.


I riktlinje 2 med rubriken ”Hantera makroekonomiska obalanser” rekommenderas medlemsstaterna bland annat att ”främja rätt ramvillkor” för löneförhandlingssystemen och en utveckling av arbetskraftskostnaderna som är förenliga med prisstabilitet, produktivitetstrender på medellång sikt och behovet av att minska makroekonomiska obalanser. De här ”lönesättningsramarna” ska göra

det möjligt med en lönebildning som har hänsyn till skillnader i kompetens, lokala arbetsmarknadsvillkor och de stora skillnaderna i ekonomiska resultat mellan regioner, sektorer och företag i samma land. Här sägs också att ”en lämplig lönesättning” i den offentliga sektorn bör ses som en viktig signal för att trygga återhållsamhet med löneökningar i den privata sektorn.


Efter att ha tagit del av EU-kommissionens förslag till riktlinjer från april begärde de fackliga centralorganisationerna LO, TCO och Saco att den svenska regeringen skulle försöka på skrivningarna om lönebildningen strukna. De befarar att riktlinjerna ska bli ett allvarligt ingrepp i den svenska modellen.


LO, TCO och Saco menar att det är oacceptabelt att EU överhuvudtaget uttrycker en åsikt om hur kollektivavtal ska utformas eller på vilken nivå de ska slutas. Det är och måste förbli en fråga för arbetsmarknadens parter i medlemsländerna, skrev de i ett gemensamt brev till regeringen i slutet av maj.


Men i den text som antogs av EU:s stats- och regeringschefer i juni hade riktlinjerna tvärtom blivit mer utförliga när det gäller lönebildningen i medlemsstaterna.


– Det här är ju ett direkt omfamnande av Svenskt Näringslivs gamla lönepolitiska modell, säger Claes-Mikael Jonsson, jurist vid LO.


Det går helt på tvärs med LO:s linje. Återigen har det bekräftats att EU är och

förblir ett antidemokratiskt och marknadstalibanskt stormaktsprojekt. Frågan är vad som krävs för att LO ska inse detta?

 

Gösta Torstensson

 

(Denna blogg är knuten till Nya Arbetartidningen)

Av NAT:s redaktion - 10 augusti 2010 22:50

 


1

Är du rädd

för demoner?

frågade jag en vän

som supit i 40 år.

Vännen log och sa:

Och det ska du fråga

du som blivet poet.


2

I dag var jag

på systemet.

Jag var inte rädd

för spriten.


3

De första nyktra åren

var de drömda fyllorna

så verkliga

att jag vaknade

bakfull.


4

När jag varit nykter

i några veckor

vällde känslor och tankar fram

det tog några år

att smälta och förstå

alla känslor och tankar.


Jag kom fram till

att jag supit

i tolv år

för att skydda mig

från insikten

att jag är

en vanlig människa.


5

Demonerna är här.

Jag är på min vakt:

dricker inte sprit.


Demonerna är här.

Jag är på min vakt:

umgås bara med nära vänner.


Demonerna är här.

Jag är på min vakt:

lagar det som är trasigt.


Demonerna är här.

Jag är på min vakt:

tänker på hur jag tänker.


Bengt-Olof Lindbergh


Diktsviten har varit publicerad i Mål & Medel nummer 4/2010.


(Den här bloggen är knuten till Nya Arbetartidningen.)





Presentation

Fråga mig

9 besvarade frågor

Kalender

Ti On To Fr
            1
2
3 4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19 20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
<<< Augusti 2010 >>>

Tidigare år

Sök i bloggen

Senaste inläggen

Kategorier

Arkiv

RSS

Besöksstatistik

Följ bloggen

Följ Nya Arbetartidningen med Blogkeen
Följ Nya Arbetartidningen med Bloglovin'

Skaffa en gratis bloggwww.bloggplatsen.se